Alle VM-kamper har den overstrømmende lidenskapen som skiller dem fra alle andre konkurranser, og i kvalifiseringen renner følelsene over til de blir lagt merke til i miljøet. Spillere og fans har en kile i magen som innebærer en blanding av entusiasme for å fortsette og frykt for å dra tidlig. Det er ikke lenger noen feilmargin og det er til å ta og føle på både på banen og på tribunen. Det første stadionet i Qatar der et så unikt klima ble sett, var den spektakulære og futuristiske Khalifa International, scenen for crossoveren som åpnet XNUMX-delsfinalen mellom Nederland, et lag som ikke ble forelsket, men som avsluttet gruppespillet ubeseiret , og USA, en gruppe som heller ikke kjente til nederlag og som hadde mye mer enn det så ut til, noe som ble bevist mot England og Iran.
-
Nederland: Andries Noppert – Denzel Dumfries, Jurriën Timber, Virgil van Dijk (cap), Nathan Aké (Matthijs De Ligt 90+3), Daley Blind – Marten de Roon (Steven Bergwijn 46), Davy Klaassen (Teun Koopmeiners 46), Frenkie De Jong – Memphis Depay (Xavi Simons 83), Cody Gakpo (Wout Weghorst 90+3).
-
USA: Matt Turner – Sergiño Dest (DeAndre Yedlin 75), Walker Zimmerman, Tim Ream, Antonee Robinson (Jordan Morris 90+2) – Yunus Musah, Tyler Adams (cap), Weston McKennie (Haji Wright 67) – Tim Weah ( Brenden Aaronson 67), Jesus Ferreira (Giovanni Reyna 46), Christian Pulisic.
-
Mål: 1-0, min. 10: Utbetaling; 2-0, min. 45: blind; 2-1, min. 76:Wright; 3-1, min. 81: Dumfries.
-
Dommer: Wilton Sampaio (BRA). Han formanet Koopmeiners (min.60) og De Jong (min.87) av Nederland.
Iscenesettelsen var selvmotsigende hvis man ser på rangeringen og verdenscupvinnerne til nederlendere og amerikanere. Nederland, Holland i fotballsjargong i en mannsalder, lot seg dominere av rivalen. Hvordan flytte ting i denne deporterte der "Oranje" føler seg mer komfortabel uten ball for å starte angrepet med galopper fra deres nye stjerne, Gakpo, og fra en Memphis som jobber mye mer på landslaget enn i Barcelona, fordi tenk på det en partner med liter. Og selvfølgelig er USA i dag ikke fra begynnelsen, da det prøvde å overraske fra orden og disiplin, men følte seg mindreverdig, huket, uten ressurser. Nå har han Dest, Robinson, Weah... Og Pulisic, som kunne ha endret manuset til spillet etter to minutter hvis han klarte å score i en klar en-mot-en som Noppert løste.
Amerikanerne falt i "fellen". De flyttet ballen med soliditet og så frekt på europeerne, som tålmodig ventet på øyeblikket uten å trykke for mye, og la dem noen meter å stole på. Van Gaals menn så ikke ut til å ha det travelt, overbevist om at motstanderens feil måtte komme. Og kort tid etter at Pulisic var i stand til å snu historien, ga en dårlig levering vei til en blendende kontring fra nederlenderne, Memphis avsluttet inne i området etter en nøyaktig assist fra Dumfries. Det ga følelsen av at de ikke hadde gjort noe og appelsinene hadde allerede knappen de trengte for å understreke stjernene og stripene med et veldig tydelig budskap; Hver gang du gjør en feil kan jeg gjøre deg mye skade.
Argumentasjonen forble uendret. Berørt, men tvunget til å se enda mer insisterende fremover, misbrukte amerikanerne oppføringene i høyre kjørefelt gjennom en Dest som ikke klarte å klare seg. Tap har en tendens til å ha mindre straff når det skjer på sidene, og de unngikk det sentrale området for ikke å gi Nederland en fordel. De skjørte boksen konstant, med fart, talent og kvalitet, men de døde alltid på kanten, som om de manglet gave til å underkaste seg et nytt trinn i den internasjonale orden. Motstanderne hans beholdt skatten og ble ikke gale for å samle mer rikdom. Og fra ingensteds kom nok en blendende handling som rev sømmene på amerikanerne. Igjen satte Dumfries en dødelig ball inn i området og Blind virket som en utpust for å gjøre den andre.
Etter pausen var panoramaet allerede kjent. USA, ja, hadde litt mer bite og tvang 'Oranje' til å formere seg i defensive områder. Dest, utmattet, ble byttet ut i det 75. minutt, og mens lagkameratene på benken heiet ham frem, var Wright krydret med et mål som fikk dem helt inn i kampen. Det var tid igjen og de gikk helt ut og knuste taktisk disiplin. Og de betalte det. I en tilsynelatende uviktig handling var det ingen som så Dumfries, Dumfries igjen, bare komme inn fra høyre flanke. Ballen gikk dit og Inter-spilleren tilga ikke. Med det som trolig var hans livs kamp, ivaretok han æren til et lag som allerede er i kvartfinalen uten å lage nesten bråk.
