Motsigelse av Høyesterett for beskatning i IRPF av morarenter til fordel for skattyter Juridisk nyheter

Nylig har Høyesteretts tredje avdeling for konflikt-administrativt (TS), andre seksjon – ved hjelp av dom 24/2023 av 12. januar 2023 (Rec.2059/2020) – rettet opp doktrinen som samme domstol hadde etablert noe mer enn to år tidligere. Dette har skapt dyp bekymring i det juridiske spekteret. Fremfor alt har det skapt en rekke tvil i forhold til beskatningen av forsinkelsesrenter i personlig inntektsskatt (IRPF).

De facto, to år tidligere, hadde TS i dommen av 13. desember 2020 (Rek. kassasjon 7763/2019) slått fast at forsinkelsesrentene betalt av Statens Skatteetaten (AEAT), ved gjennomføring av en retur av uberettiget inntekt, er ikke underlagt personskatt. Dette er fordi "hver gang man returnerer til skattyteren noen interessenter feilaktig støttet av skattyteren, og kompenserer, er det ingen slik kapitalgevinst, men det skjer en rebalansering som kansellerer tapet påført før."

I den nevnte setningen fra 2020 var det en avvikende mening formulert – merkelig nok – av den samme sorenskriveren som nå har vært ordfører for denne siste setningen i januar 2023, noe som har forårsaket tolkningssvinget med hensyn til den som var etablert. Den mente at "de passive forsinkelsesrentene, til fordel for skattyterne, er kapitalgevinster som er en del av den alminnelige inntekten til personskatt."

Kriteriet som følges av kammeret, når det gjelder å godkjenne flertallet av kjennelsen i denne siste dommen, er at i samsvar med lov 35/2006 om personlig inntektsskatt (LIRPF):

  • Senrenter utgjør inntekt.
  • Det er ingen juridisk standard som erklærer interesserte kontoer som ikke er underlagt eller fritatt for personlig inntektsskatt.
  • De utgjør en kapitalgevinst som skal inngå i den generelle delen av personskattegrunnlaget og ikke i sparepengene, da de ikke utgjør inntekt fra løs kapital, og den vil heller ikke frembringes ved overføring av et formueelement.
  • Det skal bemerkes at denne siste setningen, fra januar 2023, igjen har to dissenser. De kommer for å fremheve at den korrekte doktrinen er den som ble etablert i dommen av 3. desember 2020. Følgelig forsvarer de ikke-underkastelsen av forsinkelsesrenter til fordel for skattebetalerne og argumenterer for deres opprettholdelse av kriterier basert på ulike grunner.

    Denne doktrinære endringen forutsetter et angrep med skadelige konsekvenser for rettssikkerheten. Budskapet som strømmes ut er ødeleggende, med eksistensen av radikalt motstridende uttalelser og tett i tid av samme domstol.

    «Denne doktrinære endringen forutsetter et angrep med skadelige konsekvenser for rettssikkerheten. Budskapet som strømmes ut er ødeleggende, med eksistensen av radikalt motsatte uttalelser»

    På den annen side forsøker skatteetatens anerkjennelse av erstatninger å gjenopprette en formuebalanse som tidligere hadde brutt selve den administrative handlingen. Av denne grunn kan handlingen fra det offentlige organet som endrer skaden ikke tilregnes som inntekt i personskatten.

    Kort fortalt omhandler artiklene i personskatteloven, som setningen henspiller på og legger til grunn (artikkel 34 og 37 LIRPF), nøkternt om kvantifiseringen av kapitalgevinst ved dens "markedsverdi". Dette endte opp med å være totalt utilstrekkelig når det gjelder å henvise til forsinkelsesinteresserte, som er faste og lovlig etablerte.

    Gitt ulikheten mellom uforenlige kriterier som er kastet av disse to dommene fra Høyesterett, er det nødvendig at det — ikke lenge etter — blir uttalt på nytt for å definitivt etablere rettsvitenskap. En tredje setning ville være viktig for å løse denne absolutte inkonsekvensen og gå tilbake til rettssikkerhetskanalen.

    Ut fra rent logiske kriterier er tilbakeføring av uberettiget inntekt av restitusjon og ikke ren kompensasjon. Naturligvis kan ikke nevnte betaling på noen måte anses som en økning i den økonomiske kapasiteten til skattyter. Dette prinsippet om økonomisk kapasitet, inkludert i artikkel 31 i den spanske grunnloven og som i hovedsak er dårligere enn hele det spanske skattesystemet.

    I realiteten vil den pliktige skattyter refundere den hvis den ikke tilfredsstiller den offentlige høringen, men den inntekten er til syvende og sist i strid med loven.

    Jeg håper at Høyesterett snart vil rydde opp i den åpenbare inkonsekvensen til beste for alle skattebetalere, så vel som for rettssikkerhetens beste nevnt i artikkel 9.3 i Grunnloven vår. Meldinger som dette, i form av en setning, er det eneste de forårsaker å øke mistilliten til investorer, samt skade det økonomiske miljøet og velvære. Tiden vil vise.