Det første skiltet er i sporene etter måker. Trefoilene etterlatt av bena i sanden formerer seg i en slags flyktig mandala som ignorerer restene av menneskeheten som ble etterlatt i går på oljeduken på stranden. Toppene har sydd havet, en altetende skapning som oppsluker alle restene våre: plast, papir, panert biff, solsikkefrøskjell, den ødelagte stangen til paraplyen, vannmelonskinnet, tallerkenen til literen, glasset, bleien med dens last, rumpa, hundebajs -hunder er forbudt på stranden min, men det er bedre å tro at bæsj tilhører dem- den røde kartongen, intimserviet, kompressa... Turen ved daggry langs kysten er en svai av skitt som høyvannet svelger i havmagen. Stranden er et avløp som vi strømmer en enorm last av uhøflighet gjennom. Og i morgengryets ensomhet er havet et speil som projiserer alle feilene våre på oss. Det suger å gå i våre fotspor. Ved daggry på kysten er det ingen grønne religioner. Det er svarte utopier. Den menneskelige tilstanden er destruktiv. Og uansett hvor mange slagord ekkoet gir oss, er bevaring av økosystemet vårt bare en samvittighetsvask. Det er ikke mulig å generalisere, være enig, for det er mange mennesker med et veldig sterkt miljøengasjement. Men når man går ut av propagandabanen og går inn i den virkelige verden, står man ansikt til ansikt med jukset. Det er en siderisk avstand mellom hva vi ønsker å være og hva vi er. Vi er griser. Hver mann for seg selv. Fra kysten av mitt sommerparadis er munnfullen som Marokko gir Atlanterhavet fra vest, delt som om landet flyktet fra øst. Tangier er øyets sclera i Afrika, som alltid ser gjennom Europas gardin. Og det rasende sundet deler verden i to dammer, to vinder, to kontinenter og to kulturer. Men måker binder det hele sammen. For noen år siden hadde de mer arbeid der. Nå våkner de her på ruinene etterlatt av de fra den antatt siviliserte siden. Fordi under det flerfargede kartet over paraplyene dør havet, spilleautomat av vår sommerspillavhengighet.
