Profesjonelle single utvikler en slags egoisme som innkapsler oss i likegyldighet og drar oss mot misantropi. Med årene som går er det uunngåelig, vi ser på livet på en annen måte. Jeg elsker at folk bringer barn til denne verden fordi noen i morgen må betale pensjonene våre, men jeg flykter fra barn fordi de generelt sett er skadedyr, og det som er morsomt for deres snille og tillate foreldre for oss virker det som ren skam. Når de på en middag viser meg bilder av barna sine som fremfører en grotesk kapers, vet jeg at tiden er inne for å fordufte. Men etter å ha fått skjenn fra en smart venn, bestemte hun seg for å endre holdning. "Spør alltid om barna dine, så de vil tro at du er normal og at du er interessert i dem ...", forsikret han meg. Så da jeg møtte en gammel venn, falt det meg å stille spørsmålet. Som vanlig i disse transene, adopterte en bærekraftig tone og simulerte et ansikt som er like skrøpelig som det er biologisk nedbrytbart. Tenkte at ingenting skulle gå galt fordi den faren er en vinner, en prestisjefylt advokat som noen ganger til og med går på TV sammen med en korrupt gjeng, jeg skal ikke fortelle deg mer. Hans enorme, derfor, var de helt sikkert to brainiacs som snakker et halvt dusin språk og har flere karrierer pyntet med endeløse mastergrader. !Mine barn? Ikke snakk med meg om barna mine... De er 23 og 20 år gamle og de er ninier... Kan du høre meg? Ninis!!. Anta overdrevet. Jeg lo, hee-haha, litt nervøs, ja, og jeg spurte igjen, mistenkte at de bare ville være av moderat størrelse. Men ikke. «Nei, helvete, de verken studerer eller jobber. At de står opp ved lunsjtid og tilbringer hele natten med å spille zombie-drapsmaskinen... Ikke snakk med meg om barna mine... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem...». Han gikk ganske rykkete og jeg var trist over å ødelegge dagen. Å bidra med barn til denne verden, for et lotteri. Og det er at ninis, langt fra å være en urban legende, eksisterer. Jeg gleder meg i alle fall til å møte vennen som ga meg så gode råd.
